For once I will be writing in Norwegian as I am going to review a Norwegian book about the use of computer games in teaching situations. It just makes more sense to write it in the same language as the book. : )
De som kjenner meg og min forksningsbakgrunn, vet at jeg er mer opptatt av lek enn av dataspill. Selv om jeg elsker å spille dataspill i min fritid, så har jeg alltid synes at det å bruke dem i klasserommet er for mye styr. Det at man må for hvert opplegg finne et nytt spill og tilpasse opplegget til både innholdet og spillmekanikkene virker for vanskelig i en travel hverdag.
Men jeg har allerede blitt konvertert til spillpedagogenes tankemåte i mitt besøk til Nordahl Griegs VGS i 2018. Og «Spillpedagogikk – Dataspill i undervisning» viser nettopp til hvorfor jeg er blitt enige med dem: dataspill har sin plass i norske klasser!
Med den boken rettet først mot lærerne, har Skaug, Husøy, Staaby og Nøsen klart å både knuse gamle myter om bruk av dataspill i undervisning, som for eksempel at dataspill på skolen er alltid motiverende for elevene, og å plassere dataspillene i en pedagogisk kontekst.
«Den viktigste komponenten i undervisningsopplegg med dataspill ikke er spillet, men den faglige konteksten det inngår i.» p.73
I tillegg gir boken konkrete tips og eksempler for å hjelpe lærerne å finne fram i den spill-jungelen. Akkurat som med film og bøker, er ikke alle dataspill like egnet til undervisning eller av den samme kvaliteten.
«Vi sier ikke at alle dataspill er like mye verdt, eller at ett er like nyttig som et annet; ulike spill har vidt ulike kvaliteter, både teknisk og innholdsmessig.» p.73
Hovedstyrken i boken er at de tydelig fokuserer på det pedagogiske. Boken er aldri en måte å evangelisere hvor fantastiske dataspillene er, men er full av nyanser. Fokuset er alltid på læreren og dens aktive rolle:
«Spilling i klasserommet bør følges tett opp av læreren, der hun gir relevant feedback til elevene og setter spillet inn i faglige rammer.» p.48
Boken åpner seg med en teoretisk del både om spillforskning og det sosiokulturelle perspektivet. I denne delen skriver forfatterne «I denne boken er vi ikke så opptatt av hva spill er, som av hva vi kan gjøre med dem.» Her må jeg si at jeg er uenig. Det å forstå hva spill er, er viktig for å forstå hvordan man kan bruke de. Her synes jeg at forfatterne har tatt the easy way out ved å ignorere det spørsmålet. Selv om de argumenterer at det viktigste for dem og leserne er det praktiske: hvordan bruke dataspill i undervisning, som forfatter burde de ta ansvar og gjøre tydelig redde for dette viktige punktet.
Etter de teoretiske kapitler, deler forfatterne boken i to seksjoner om to ulike måte å bruke dataspill i undervisningen:
- Dataspill brukes som et kulturuttrykk i undervisningskonteksten
- Dataspill brukes som et verktøy (p.73)
Hver seksjon er vel argumentert for og fult av konkrete eksempler tatt fra forfatterne sin egen praksis. I hver kapittel kan man lese flere faktaboks om spill som kombinerer både en kort beskrivelse av spillet og en oppsummering av hvordan den ble brukt i undervisning.
For å konkludere kjapp så er boken bra skrevet, strukturert og forskningsbasert. Den er inspirerende og gir leseren mye å tygge på.
Jeg vil gjerne avslutte med dette sitatet som viser fint hvor entusiastiske forfatterne er for det emnet:
«Dataspill er gøy! Husk å gi rom for lek og undring – både for deg selv og elevene dine!»
playful learning 